Jeg gikk inn på bussen, der satt han. Det røde ansiktet som var opplyst av kvisene tiltrakk seg oppmerksomheten til alle på bussen. Jeg hilste på Jorm og satt meg ved siden av han. Det var jeg pent nødt til, siden resten av setene på bussen var opptatte. Han begynte å snakke til meg med den vemmelige stemmen sin. Hvis bombene regnet over Trondheim og lyden av maskingevær duret i veggene, ville likevel stemmen til Jorm ha skjært i gjennom.
Jorm fortalte meg om den gangen han slo en katt i handbak. En ting var stemmen hans, men den forvokste kvisa som blendet meg, var rett og slett ikke til å holde ut. Jeg gikk fram til bussjåføren og hentet rutetabellene. Det var selvfølgelig bare for å hvile øynene. Når Jorm snakket, kunne jeg kjenne at det blåste. Han pustet ånden sin rett i ansiktet mitt. Jorms ånde smakte som en blanding av harskna tran og frieksos.