Jeg gikk inn på bussen, der satt han. Det røde ansiktet som var opplyst av kvisene tiltrakk seg oppmerksomheten til alle på bussen. Jeg hilste på Jorm og satt meg ved siden av han. Det var jeg pent nødt til, siden resten av setene på bussen var opptatte. Han begynte å snakke til meg med den vemmelige stemmen sin. Hvis bombene regnet over Trondheim og lyden av maskingevær duret i veggene, ville likevel stemmen til Jorm ha skjært i gjennom.
Jorm fortalte meg om den gangen han slo en katt i handbak. En ting var stemmen hans, men den forvokste kvisa som blendet meg, var rett og slett ikke til å holde ut. Jeg gikk fram til bussjåføren og hentet rutetabellene. Det var selvfølgelig bare for å hvile øynene. Når Jorm snakket, kunne jeg kjenne at det blåste. Han pustet ånden sin rett i ansiktet mitt. Jorms ånde smakte som en blanding av harskna tran og frieksos.
Du er ikke nådig med Jorm, Tore. :-)Du VISER fram denne personen ved å beskrive visse sider ved utseendet hans, ånden hans og stemmen hans. Også opplysninga om at han sitter aleine på en full buss sier sitt. Det samme gjelder det du skriver om Jorms handbak med ei katte. Men tenk over om du ikke kunne gått enda nærmere inn på han - utseendet, stemmen, interessene hans. :-)
SvarSlett